Prosjekter som skaper trygghet, refleksjon og utvikling

I august 2022 reiste jeg til Uganda for å gjennomføre en pilot ute i felt. I forkant planla jeg, i samarbeid med to lokale organisasjoner basert i flyktningleire, å teste ut min idé om å engasjere barn og unge gjennom kreative uttrykk, deltakelse og inkludering. Begge organisasjonene fikk utdelt sett med kort, til å bruke i eget arbeid.

I løpet av de to ukene jeg var i Uganda kom jeg i kontakt med en pastor, som leder en lokal menighet i Jinja. Dette bekjentskapet lot meg organisere grupper med barn og unge i Jinja, og i landsbyen Kainogoga.

Jeg er samfunnsviter, med en Bachelor-grad i International Relations fra England, og Master i International Development i Australia. Under studiene mine i Australia (2003-05) lærte jeg om et begrep kalt «participatory assessment», som omhandler hvordan man kan innhente informasjon på en praktisk og enkel måte, i arbeid med blant annet barn. Et slikt rammeverk beskriver metoder for å fremme inkludering, deltakelse, bevissthet, og selvbestemmelse hos enkeltindivider, og i grupper, i sin helhet. 

Dette har hele tiden vært noe av mitt utgangspunkt mens jeg har jobbet med å utvikle Celia-Metoden. Her er et eksempel på et rammeverk, utviklet av Save the Children UK, med bruk av kreative aktiviteter, som brettspill og refleksjonsgrupper: me_toolkit_booklet_2.pdf.

Rammeverket har vært brukt i blant annet Etiopia, Colombia og Pakistan.

Dette har FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) skrevet om «participatory assessment», spesifikt rettet mot barn og unge:

"Participatory assessment is an important way to ensure that boys and girls of all ages and backgrounds are at the centre of decision-making concerning their protection and well-being. Effective participation also recognizes children and adolescents as rights-holders, it builds their capacity and resilience, and allows them to better protect themselves and their peers."

Den største gruppa jeg organiserte, var på om lag 35 deltakende barn og unge i Kainogoga. Flere andre barn var til stede, fra alder 3 år. De minste stod i lag med sine eldre søsken, og observerte – nysjerrige, og vitebegjærlige. Denne gruppa utgjorde alle barna og ungdommene i den lokale menigheten i Kainogoga. Jeg fikk tillatelse fra de voksne til å «låne» barna deres, og alle barna ble med ut i en bakgård. Ettersom gruppa var så stor, innså jeg at jeg ble nødt til å improvisere.

Jeg delte gruppa i mindre grupper på 5-6 unge, og ga noen kort til alle gruppene. Gruppene skulle, i enighet, velge ut et kort, som de skulle diskutere, snakke om, og presentere, for oss andre. I tre av gruppene valgte de, på eget initiativ, å bruke rollespill til å presentere et yrke som de hadde snakket om. To av yrkene var politibetjent og bilmekaniker. Resultatet ser du lenger ned på siden, i opptak. Representasjonen av yrket bilmekaniker ser du nederst på siden.

I en mindre gruppe, i Jinja, var 12-15 ungdommer til stede. Vi brukte samtaleskjemaer om «mine ressurser» og «mine utfordringer» til å snakke om hverdagslige temaer, bl.a. skolen, og forskjellige fag i skolen, språkkunnskaper, personlige egenskaper, rollebilder i eget liv, og hva man kan gjøre bedre. Eller hva man kan gjøre mindre av. En av guttene skrev «Stop stealing».

I den tredje gruppa, med denne samme aktiviteten i Kainogoga, brukte vi "Zig-Zag" som en oppvarmingsøvelse. Dette er en gruppelek, som man bruke som «oppvarming», til å etablere kontakt, dialog, og ha det gøy, før hovedaktiviteten.

Zig-Zag går ut på at alle står i en stor sirkel, og at deltakere, etter tur, sender en bevegelse videre (Zig eller Zag), mot enten venstre eller høyre. Å klappe hendene sammen og peke mot en person i en annen kant sender bevegelsen videre til den kanten. Aktiviteten fremmer impulsivitet, lek, tilstedeværelse og avkobling, fordi det handler ikke om prestasjon. Du skal ikke klare noen ting som helst – bare være til stede.

Organisasjonene som jobber i flyktningleire har brukt kortene våre i egne aktiviteter, blant annet ved å snakke om arbeidsmuligheter og utdanning. De har fortalt at ansatte og deltakere (samtlige er flyktninger) har opplevd det meningsfylt, gøy og engasjerende å bruke kortene.

Flyktninger som ankommer Uganda fra nærliggende land, har bakgrunn fra blant annet Demokratiske Republikken Kongo (DRC), Rwanda, Eritrea, Sudan og Sør-Sudan. Variasjonen i landbakgrunn medfølger også stor variasjon i hvilke språk folk snakker – inkludert fransk, kinyarwanda, arabisk, og swahili. Lokale i Uganda snakker engelsk, fra barnsben, og i hovedsak luganda, som morsmål. Språkbarrierene for flyktninger blir dermed betraktelige, som også påvirker muligheter for å få jobb og oppnå inntektssikring.