Vi har alle bare ett liv å leve.

Hvordan kan vi gjøre det beste ut av det vi har?


Jeg er vokst opp i en familie på fem, med to søsken - en søster og en bror, hvor jeg er yngst. Slik jeg husker det, så opplevde jeg livet og tilværelsen som normal og trygg, til jeg var i 11-års alderen. Da var det som om alt endret seg. Vi hadde flyttet til et tettsted i landlige strøk, og jeg begynte på barneskolen i bygda. Det gikk noen måneder, og så begynte mobbingen. Jeg husker ikke årsaker eller grunner til det, eller om det var noen grunn. Barn finner på grunner og forklaringer for alt mulig rart. Det jeg husker, er at min hverdag på skolen ikke var trygg lenger, grunnet mobbing. Men på 90-tallet var jeg heldig - jeg fikk en time-out og fri, kvelder, i helger og i ferier. Da kunne ingen nå meg med mobbeatferd, trakassering eller å ekskludere meg på noen måte.

Realiteten i dag er en helt annen. Barn og unge lever i en digital verden, hvor de er ofte pålogget, og kan nåes av andre gjennom sosiale medier - 24/7.

Jeg har brukt KI til å lage illustrasjoner av tre konkrete situasjoner, basert på min egen erfaring.


I skolegården.


Fagfolk og lærere snakker ofte om "mobbeofre". Jeg unngår å bruke dette ordet, fordi jeg liker ikke den negative ladde konteksten. Konteksten av mobbing er svært negativt, men hvorfor skal enkelte barn kategoriseres som "ofre"? Jeg mener det er riktig å skifte fokus til å la barn få muligheten til å påvirke egen hverdag - fra å være passive till å være aktive. Dette kalles barns rett til medbestemmelse i forhold som omhandler dem, eller elevmedvirkning. Og kort sagt, barns grunnleggende rettigheter, ref. FNs barnekonvensjon.


Children’s version of the Convention on the Rights of the Child | UNICEF


Og hva er årsaken til at få voksne spør, når det gjelder barn som utøver mobbeatferd, hva disse barna opplever i sin egen hverdag? I egne hjem, i skolesammenheng, eller på fritidsklubben? Eller på fotballtrening? Og ettersom det finnes anti-mobbeprogrammer som brukes i skolen, hva er årsaken til at tendensen til mobbing øker?

Foreldrene mine brydde seg og var oppatt av at jeg skulle ha det bra. Men jeg kan ikke huske at jeg på noe tidspunkt i løpet av ca to og et halvt år fortalte dem om hva jeg opplevde på skolen, eller etter skoletid. Barn gjør ofte ikke det, når noe oppleves som flaut eller skamfullt. De fant ut av det. Det må ha vært ved at andre foreldre fortalte dem det, eller fra læreren. Læreren forsøkte en gang å hjelpe meg. Hennes metode var å snakke med de andre elevene i klassen. "Ikke mobb Silje." Tror du det hjalp? Ikke noe spesielt.


Om lag 9,5% av barn på 7. trinn og 6,5% elever i 10. trinn opplever mobbing 2-3 ganger i måneden (2025-26). Samlet for alle trinn fra 5. til 10. trinn opplever 10% av elever mobbeatferd.


Barn og unges oppvekst, levekår og helse - FHI

Mobbetallene fortsetter å øke | udir.no


På skoleveien.


Jeg husker konkrete situasjoner som jeg opplevde som ubehagelige, utrygge eller veldig frustrerende. Og hadde ingenting å stille opp med. Mange ganger tenkte jeg at om jeg noen gang har mulighet til å hindre barn i å oppleve noe lignende, så vil jeg gjøre det. På grunnlag av min egen erfaring, så anser jeg at løsningen ligger i å etablere dialog, tillit og å skape kontakt mellom barn som har lite - eller dårlig kontakt - og å tilrettelegge for å skape bedre og mer tillit mellom barn for å fremme bedre relasjoner.

Hvordan kan vi bidra til at alle barn i et miljø opplever å være trygge? I en familiesetting, i en skoleklasse, eller på skolen, i sin helhet?


I nabolaget.

"Hore!"


Hverdagen ble ikke enklere da mamma, May Bjørg, ble diagnostisert med ondartet kreft. Jeg husker at pappa, mine søsken og jeg var til stede under et (1!) legemøte, hvor legen forklarte hva slags behandling mamma gikk igjennom. Jeg tror ikke jeg fikk med meg eller forstod noen ting av det legen sa - i allefall ikke som jeg husker. Men jeg husker frustrasjonen av hvorfor akkurat mamma ble syk. Hun hadde ikke røyket - hva forårsaket kreften? Jeg forstod ikke at kreft innebærer en unaturlig rask utvikling og formasjon av celler (mutasjoner). Og at dette ikke nødvendigvis har noen ting med røyking å gjøre. Og hvorfor ble ikke sykdommen diagnostisert? Hvorfor gikk det slik, at hun skrev et klagebrev til norske helseinstanser om egen situasjon, og at pappa var fryktelig opprørt og frustrert over at hun ikke fikk hjelp tidsnok, selv om hun forsøkte?

På 90-tallet var ikke "barn som pårørende" et tema i offentlig debatt. Det var lite forståelse for at vi barna (alle tre mindreårige da mamma ble diagnostisert) hadde behov for oppfølging og å bli ivaretatt, av noen som så oss, og som var interessert i å lytte. Eller hvordan sykdom i familien kan påvirke relasjoner, og medføre ustabilitet og utrygghet for barn. Statistikk viser at om lag 230.000 personer bosatt i Norge hadde mindreårige barn i 2015 - ca 200.000 av disse var innen somatikken (fysisk sykdom). De resterende 30.000 fikk behandling i psykisk helsevesen eller innen rusbehandling (Helse Nord RHF). Når vi vet denne statistikken, så spør jeg meg selv, hva opplever barn som pårørende i hverdagen? Hva slags hjelp og oppfølging får de, og er noen til stede for å se dem og anerkjenne deres behov? Har fokuset på barn som pårørende blitt bedre, og har folk mer forståelse for viktigheten av å la barn få uttrykke hvordan de har det i hverdagen?



Mammas sykdom.

Om noen hadde bedt meg, som barn, å tegne sykdommen til mamma, hadde det kanskje blitt noe sånt som dette her. Tegning er en uttrykksform som er naturlig for barn, og gjør det enklere for barn å formidle tanker, følelser og behov. Og andre som ser tegningen kan tolke og observere - og man får et verktøy til samtaler.


"En stor norsk studie fra 2015 (mulitisenterstudien) viser at barn og ungdom ofte kan få psykiske og emosjonelle problemer som følge av sykdom i nær familie. Den samme studien viser at åpenhet kan bidra til å forebygge slike problemer."

Snakk med barna om sykdom i familien - Helse Nord RHF


Min opplevelse var at kreftsykdommen knuste familien min, og at vi måtte leve med konsekvensene av det. Jeg, som pårørende, gjør det fortsatt. Til tider har det vært i hardeste laget, og jeg har ikke visst hvordan jeg skulle klare å leve med det. Jeg har funnet noen hensiktsmessige, og andre lite hensiktsmessige måter, å håndtere det på. Men tross alt, har jeg klart å fungere relativt normalt, i det minste i jobbsammenheng. Kanskje ikke så greit privat. I en periode, når alt ble i overkant krevende og vanskelig, hadde jeg suicidale tanker. Jeg har aldri hatt en diagnose i form av depersjon, angst eller andre psykiske lidelser. I mitt tilfelle var det snakk om emosjonelle vansker - aldri noe diagnostiserbart. Men jeg hadde en plan for selvmord, for hva jeg ville gjøre, og hvordan jeg ville gjøre det. Men har aldri forsøkt å gjennomføre det. Det er fullt mulig å være i godt humør på jobb, snakke med kolleger i lunsjen, og samtidig føle at livet er for tungt og vanskelig å leve.


Hvert år opplever et ukjent antall mennesker å ikke få helsehjelp, fordi deres vansker er ikke diagnostisert. Situasjonen er ikke "alvorlig nok".


I offentlig sammenheng, blant annet i mediene - hvorfor er det slik, at når man nevner "psykisk helse" eller forebygging av psykiske lidelser, så mener mange umiddelbart at man trenger henvisning til psykolog? "Å, da må du snakke med en psykolog." Newsflash! Det er ikke realistisk at alle som trenger psykisk helsehjelp, skal få muligheten til å snakke med en psykolog. Både fordi kostnadsnivået er høyt (mange har ikke råd til det), eller har ikke kapasitet eller evne til å ta kontakt med en. Å kontakte en psykolog oppleves for mange å være et stigma. Men også pga lang ventetid i offentlig helsevesen. I region Nord var det i 2025 59 ventedøgn i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) for å få helsehjelp. I region Midt-Norge 72 ventedøgn - lengste ventetid på landsbasis. Hva skjer i et barns liv i perioden fra henvisningtidspunktet til at barnet får oppfølging og behandling hos helsefaglig personell?


Psykisk helsevern for barn og unge - ventetid påbegynt helsehjelp - Helsedirektoratet


I 2024 begikk 739 personer selvmord i Norge (FHI). For mange tror jeg at det ikke nødvendigvis handlet om et reelt dødsønske - men heller et rop om hjelp. Og en opplevelse av å ikke vite hvordan man skulle klare å leve sitt eget liv. Av og til kan selvmord oppfattes som en enkel løsning - en vei ut. Da slipper man å leve med de vonde og uhåndterbare følelsene.


Forebygging av psykiske lidelser og sykdom skjer før alvorlige problemer oppstår. Det er derfor det kalles "forebygging". I samfunnet er "alle" enige i at forebygging er viktig.

Men hvorfor må da så mange liv gå tapt, i løpet av kun ett år? Det mange av oss først og fremst har behov for, er å møte og ha kontakt med folk som vi stoler på, og som vi har lyst til å tilbringe tid sammen med.


Etter å ha gått ferdig 6. klasse på barneskolen, var jeg uendelig lettet over å begynne på ungdomsskolen, en annen plass i bygda. Da fikk jeg endelig gå i fred. Det mange kanskje ikke innser, er at mobbing i skolen er ofte meget destruktivt og ødeleggende for selvfølelsen - noe som kan påvirke relasjoner til andre, i både jobbsammenheng og privatlivet. For mange av oss, er dette noe vi stadig må jobbe med - for de av oss, som orker og vil leve videre.



Opplever barnet ditt mobbing i skolen?

Her er en oppgave barna som kan gjøre på skolen, med veiledning fra læreren:

Be alle barna bruke KI til å lage to forskjellige illustrasjoner - en som viser en situasjon hvor barnet var lei seg, som følge av noe som skjedde i relasjon til andre. Og en illustrasjon som viser at barnet var glad, og hvor barnet var sammen med andre.

Alle barna og læreren sitter i en stor sirkel. Så forteller barna etter tur hva illustrasjonene viser. Barna kan vise den triste først, og så den glade (da avslutter de med noe positivt).

Vær sikker på at alle barna får fortalt det de vil si. Finn en måte å styre ordet på, slik at barnet som har ordet, er den som får snakke.

Når alle barna har fortalt om begge illustrasjonene, kan dere avrunde oppgaven med en refleksjonsrunde. Har noen lært noe nytt, eller fått ny innsikt? Kanskje om noe som et av barna har opplevd på skolen, eller i en annen situasjon? Kanskje noen har funnet en annen måte å håndtere en situasjon, f.eks om de ser at noen er lei seg.

Etter fullført oppgave, kan det hende at noen barn har behov for å fortelle mer. La dem få tid og tryggheten til å fortelle. Noen vil kanskje snakke med læreren på tomannshånd.